Kvelden har kommet og mine tanker også.

Plutselig er det mørkt ute. Plutselig, for jeg kan ikke si at jeg har merket at det er blitt mørkt, så det er rart det der. Det er litt av det å jobbe på kvelden, når det er stille så blir det en tid til å sitte å se på film, eller å tenke, ( etter at alt er gjort) og da er det jo litt sånn at tankene surrer i vei. Men det er vel litt av det som kjennetegner meg om dagene. Uansett så er det sånt at jeg får tid til å tenke, og jeg tenker på fortiden, nåtiden og fremtiden. Dette er 2 bilder som forteller mye om det jeg tenker på akkurat nå.

jeg tenker på at jeg har hav av muligheter. Jeg kan bruke den tiden jeg har bak meg til noe bra, og huske at det som har skjedd kan ha en mening. Ikke at det som har skjedd , kan være like bra hele tiden, men at jeg kan bruke den lærdommen jeg har fått til noe knall bra, at jeg kan lære noe av hver eneste dag, og jeg kan se positivt fremover, og hva fremtiden har å bringe. For meg handler det om at jeg ikke lengre skal se på det som skjer som noe negativt men mer det at det som skjer det skjer til en eller annen mening. Men jaja, noen ganger må man erfare for å lære.

 

Jeg tenker at det er som det er. Jeg er den jeg er,  jeg er ikke som alle andre, det er bare en av meg. Heldigvis vil kanskje noen si, jeg vet ikke.  Uansett så er det sånn at jeg har noen tanker som jeg vil skrive om. Jeg er en som ikke alltid visste hva jeg ville med livet mitt. Kanskje fordi jeg  var i den settingen i livet som jeg var, fosterbarn med min bakgrunn. Men jeg lærte fort at jeg måtte bli den beste av meg selv. Jeg måtte klare å få frem det som jeg kunne som ingen andre kan, jeg er meg selv, jeg er unik. Og jeg har fått masse hjelp , hjelp til å finne meg selv. Ja for inne i en kropp basert på fett, og usikkerhet og ikke like glad for at kroppen var som den var. Okay ikke misforstå, jeg var stolt over kroppen min fordi  den hadde båret frem 3 fantastiske gutter, den hadde blitt med på det jeg opplevde. Men så skjedde det noe, når kroppens bevegelighet blir smertefull, kroppen min ville ikke mer, og jeg, jeg mistet sakte men sikkert en del av meg selv. Jeg kunne se på meg selv  i speilet og se en kropp som ikke føltes som min. Tristheten i øyene mine forsvant ikke, blikket føltes veldig tomt. Jeg var ikke meg selv, jeg var ikke den beste av meg selv. Jeg gikk med en følelse av at jeg hadde blitt avhengig av noe jeg ikke ville, jeg hadde blitt venn med noe som sakte men sikkert kunne ta livet at meg. Maten ble min venn, men og min fiende. Så jeg var overlykkelig den dagen da jeg møtte hos kirurgen og fikk ja, jeg ble overlykkelig og jeg gav en klem, ja jeg gjorde det, jeg gav en overlege og en kirurg en klem. For meg handlet det om at jeg endelig kunne se en lysning, et håp ble tent, jeg drømte om at jeg en dag kunne gå en dag i møte med lettere sinn, og en lettere kropp. Og det har skjedd, jeg har mistet en hel del men jeg har operert magen og ikke hodet, så problemet mitt er hodet, ja for hodet har ikke hengt med i hele prosessen. Og det er viktig. Så jeg har satt meg noen små mål. Jeg har slurvet litt med trimmen, fordi jeg rett og slett ikke har orket, jeg har hatt en liten down periode, ikke deppa men jeg har bare ikke orket, men nå er det slutt. I dag var jeg ute i 2 timer, det var bare helt herlig. Jeg var i hundeskogen og det var så herlig. Solen skinte, det snødde og hundene fikk oppleve alt som er av spennende lukter og nye hunder. Jeg elsker hundeskogen og jeg elsker livet mitt. Det er sånn at det er alltid et håp om at dagen i morgen blir bedre enn dagen i dag, men hvis det stemmer, vel da kan det bare bli enda bedre, eller bare rett og slett perfekt.

 

 

 

 

 

 

0

Skriv en ny kommentar